I går var alt utmerket. Kort jobbdag, tredje gangs intervju og tilbud om jobb som jeg sa JA til:) Jeg vil ikke si hvor det er enda.. litt hemmeligheter må man jo ha! Dagen fortsatte med et herlig indisk måltid med Guro, Espen og Pelle, for så å dra hjem å pakke siste rest.
Nå sitter jeg på flyet på vei til Barcelona med hodet fullt av tanker. En liten time før boarding fikk jeg vite at mormor ligger på sykehus med lungebetennelse, og en av mine beste venninner ligger alvor syk på intensiven. De er begge langt unna og det er ikke noe annent jeg kan gjøre enn å sende mine varmeste tanker, og dra på besøk så fort som overhodet mulig. Det er merkelig hvor fort en setning kan endre en sinnstemning. Fra og være giret, sprudlende og glad, fant jeg meg selv som et spøkelse på tax free. Det kjentes veldig meningsløst ut å lukte på alle verdens herligste dufter akkurat da. Det tøffeste med å ha en syk venninne er nok den konstante frykten. Jeg er så utrolig redd for å miste henne. Det skal ikke skje, og det vil såklart ikke skje. Men når sykdommen tar over og dominerer mer enn å bli dominert blir man såklart redd. Det er mange ganger jeg har tatt meg selv å sitte helt stille i sofaen uten tv, uten musikk, kun bilder fra våre reiser på slideshow med tårer og smil.
Dette høres kanskje veldig dramatisk ut, men jeg syns det er viktig å dele med omverden hvordan det er å ha en bestevenninne som sliter med sykdommen ”Biopolar”. Hun er en så nydelig jente.. nesten for pen. Mannfolk har alltid sett på henne som et dukke, en eksotisk og mystisk jente. Hun kler seg sexy, har alltid vært veldig utseende orientert og elsker sminke og pushup.. Men selv med masken er hun fortsatt så utrolig vakker. En hver person som har pratet med henne merker med en gang at hun har ekstremt mye skjulte sider. Hun har aldri sett ut som en porselensdukke i mine øyne, for denne jenta bærer på så utrolig mye fantastiske kvaliteter og egenskaper. Smart, samfunnsorientert, er det noen som kan kartet ”up side down” er det henne, hun er en utrolig varm og givende person, lar seg fort fascinere og rive med, hun er en gledespreder og en venninne som ALDRI svikter..og i dag er hun blitt sviktet. Fra å være jenta som alle ville være rundt når det er fest og reising, middager eller jentekvelder, gikk hun tii jenta som ingen ringer lengre… For de tørr ikke.
Til de av dere som kjenner meg og leser dette vet hvem jeg prater om.. En tekstmelding eller en middagsinvitasjon gjør så utrolig mye mer enn dere tror. Hun føler seg verdsatt igjen og føler at verden ikke har glemt henne. Nå man er ekstremt depressiv og ikke har noe å se frem mot, er en oppmuntring fra en venn det viktigste som er. Et lite hei på facebook, vis at dere savner henne. Jeg kan ikke forstå alle de svake menneskene som snur ryggen til sin venn når de trenger det mest. Ja det er tøft. Det er utrolig tungt å vite at din beste venninne ikke føler at hun har noe å leve for, at hun sliter dag inn og dag ut med depresjon, at hun lever sitt liv gjennom deg Det er ikke moro i det hele tatt, men tenk på hvordan HUN har det. Jeg fatter ikke at enkelte kan være så egoistiske å synes synd på seg selv pga at de har en venn som krever ”det lille ekstra”. Jeg kan med handen på hjertet si at denne jenta er den som alltid stiller opp tross sykdom, hun er den jeg kan åpne med 110 % til, hun får meg til å føle meg vel for å være den jeg er, hun engasjerer seg og lytter, og ikke minst får meg til å le. Og dette er til og med på dager hvor hun har det beintøft. Så till de av dere som bor i samme by som henne, eller til de av dere som har en venn som har det tøft.. Ikke vent ett sekund til med å kontakte personen. En hilsen kan faktisk redde en dag, en uke eller et liv, sett situasjonen.
Og snuppa mi hvis du leser dette.. vit at jeg har aldri endret mitt syn på deg som venninne, person eller ”søster”. Du er og vil alltid være den mest fascinerende og herligste jenta jeg kjenner. Utrolig glad i deg
No comments:
Post a Comment